Klassikere

Klassikere Filmer

Millers Crossing

Millers Crossing er Coen brødrenes tredje film. Det er også den etter hver like kjente Barry Sonnenfelds tredje film som fotograf for the Coen Bros. Og for noen bilder han lager. Etter å ha sett Millers Crossing noen ganger i løpet de årene den har vært tilgjengelig, er det estetikken, fargene og de fantastiske bildene som etterlater sterkest inntrykk.

Millers Crossing er en gangsterfilm. Vi befinner oss på slutten av 1930 og de store byene i USA styres av ulike bander, familier og organisasjoner. Tom Reagan (Gabriel Byrne) er boss Leo O`Brannons fortrolige sidekick. De har sammen bygd opp byens sterkeste gangstergruppe og de eier både borgermester og politimester. De har ganske så frie hender når det kommer til lyssky og lukrativ virksomhet. Suksess avler også problemer. Ett av dem heter Johnny Caspar (Jon Polito), som ønsker å rydde av veien en bookmaker ved navn Bernie Bernbaum (John Turturro). Leo tar ikke Caspar på alvor, ting skjer og Tom Reagan faller ut med Loe. Tom Reagan er kjent i byen som en smarting, så han blir fort Caspars høyre hånd så vel som venstre hjernehalvdel. Vektskålen dreier. Caspar blir ny boss i byen etter hvert som krigen mellom Leo og Caspar bølger frem og tilbake. Midt i denne historien befinner det seg en kvinne. Verna Bernbaum (Marcia Gay Harden). Hun er Bernies søster, Leos forlovede og Tom Reagans elskerinne. Jepp, her er det rom for en hel del intriger.

Millers Crossing er ingen remake av Akira Kurosawas Yojimbo slik som Sergio Leones For en neve dollars er det og slik Walter Hills Last man standing er det, men plottet er veldig likt og jeg tenker lett og med glede på Last man standing mens jeg koser meg med ”Millers Crossing”.

Jeg har allerede rost Sonnenfelds flotte filming. Jeg bør også gi en mengde honnør til Ethan og Joel Coen som manusforfattere. Dialogen i Millers Crossing er kanontøff. Nesten all dialog kan stå for seg selv som gode one-linere. Husker du ”Home Alone”? Stemmene Kevin spiller inn for å skremme bandittene? Slike stemmer er det i Millers Crossing.

If you want me to keep my mouth shut, it’s gonna cost you some dough. I figure a thousand bucks is reasonable, so I want two.

– If I’d known we were gonna cast our feelings into words, I’d’ve memorized the Song of Solomon. 

-So you wanna kill him…

-For starters.

Så gjør ikke disse kritikerroste Coen brødrene noe galt? Joda, det lugger litt her og der. Ikke mye og ikke nevneverdig, men det pene, det flotte, det storslagne, det perfekte; det blir litt mye og litt lite troverdig til tider. Jeg kjøper ikke Leos store overdådige kontor hvor lyset ikke rekker frem til krokene. Et rom med tunge antikke skinn møbler. Alt er så delikat, så perfekt matchet. Dette er ikke action rommet til en gangsterboss på tredve-tallet  Dette er designer stua til Donald Trump etter at han har vært på idé og interiørmesse i England. Det blir rett og slett for pent.

Alle gutta, og den skjønne piken, er kledd i skreddersøm. Her er ingenting som tyder på at de opp til flere ganger pr dag gjennomfører blodige likvideringer, drive by shootings og forhør gjort med oppbrettede skjorteermer. Det er pent. Alt for pent. Men jeg liker det. Og grunnen er de fantastiske bildene og den dødsbra dialogen.

Millers Crossing er i disse dager ute på Blu-Ray. Det er bra. Ikke så bra som Special Edition DVDen, for her er ikke`no bonusmateriale, intervjuer eller behind the scenes.  Du kan velge play, velge scene og velge språk på subs. Kult. NOT!!

Millers Crossing rager skyhøyt der oppe blant de beste filmer som laget. Flere Coen filmer gjør det. Sammen med Woody Allens så klart. Vi drysser derfor om oss med stjerner denne gangen og gir 9 av 10 for fantastiske bilder og brilliant dialog.

Duften av grøn papaya om morgonen

”Duften….” er en svært poetisk film. Bilder, symboler og lyd er helt sentralt for her er lite handling som driver filmen fremover. Hvert bilde er en fryd for øye. Farger og komposisjon er utsøkt og nesten enestående. ”Duften….” skiller seg fra det meste annet du kommer til å se. Bildene går i toner av grønt og nydelige kontraster av rødt. Lyden er crisp og skarp og man hører alt. Barbente føtter, musikk, brennende røkelse, vind, vann, fugler og sirisser.

Det er lite dialog. Det er bilder og lyd som kommuniserer. Alt er stemning. Alt er følelse.

”Duften…” er historien om Mui, en fattig tjenestejente som vokser opp hos en vertsfamilie i Vietnam på 1950 tallet. Hun lever totalt i øyeblikket; hun ser alt, observerer og er naivt nysgjerrig på alt. Alt hun gjør, gjøres med innlevelse og følelse. Ingen jobb er for stor, ingen for liten for Mui. Og alltid har hun et slags Mona Lisa smil om munnen. Ting skjer, tiden går og filmen gjør et hopp i tid. Ti år fremover, og Mui flytter til en annen familie. Filmen skifter tempo. Neida, det går ikke så mye fortere, men Ang Hung Tran gjør grep med regien som gjør at vi tydelig merker at Mui har blitt eldre. Vi kjenner igjen alle bevegelser, alle gjøremål, men likevel så er det annerledes. Utrolig kult og mesterlig laget.

En av regissør Anh Hung Trans mange store bragder i ”Duften…” er at han har klart å finne to skuespillere med 10 års aldersforskjell som har dette smilet. Denne x faktoren som gjør dem utrolig spesielle. Litt resarch gir meg at dette smilet har Buddhistisk mening og at mange referanser i filmen er religiøse. Ett av dem er det Buddhistiske idealet at man skal være tilstede i øyeblikket.

”Duften av grønn papaya” er skrevet og regissert av Anh Hung Tran. Fra 1993 til 2010 har den franske Vietnameseren laget 2-3 filmer som undertegnede ikke har fått med seg, men filmen som kom i 2010 derimot, har ”alle” sett eller lest boken til, nemlig Haruki Murakamis ”Norwegian Wood”. ”Norwegian Wood” tolket av Anh Hung Tran er nok ikke like bra som boken. Det skulle bare mangle, for boken er av en annen verden, men filmen er, som ”Duften…”, bilder, symboler og lyd. Mye av Murakamis handling er fjernet men likevel klarer Anh Hung Tran å bringe frem det som er viktig i Murakamis historie.

”Duften av grønn papaya” er en liten og tilsynelatende liten historie om en tjenestepike som vokser opp. Noen dager i livet hennes utgjør denne minimalistiske, kunstneriske og utrolig spesielle filmen. Er du lei av stressende mas og kav fra Hollywood kan ”Duften av grønn papaya” anbefales på det sterkeste. Du vil antakelig synes det går litt sent i denne filmen. De som ikke øyeblikkelig gripes av stemningen og elsker at den sneiler seg av sted, blir gjerne litt utålmodige. Men belønningen er stor. Dette er en film som på flere måter blir sittende fast i seeren i lang lang tid. Du vil kanskje ikke kunne fortelle ivrig om den og den scenen, men får du sjansen til å se den igjen, vil du garantert gjenkjenne godfølelsen filmen gir og hengi deg til visuell nytelse det er alt for sjelden vi får oppleve på film.

Ekteskap på Italiensk

Ekteskap på italiensk (org.tittel:Matrimonio all’italiana) byr på to av Italias største skuespillere gjennom tidene; Sofia Loren og Marcello Mastroianni. Mastroianni spiller Domenico, skjørtejeger og storsjarmør med en elskerinne i hver by. Loren spiller Filumena, en analfabet hore, som fordi hun er vakker og intelligent til slutt lykkes med sitt livslange prosjekt med å gifte seg med mannen hun elsker.

Domenico møter Filumena på en bordell i 1942. Italia er okkupert av Tyskland og de to finner tonen akkompagnert av bomber og granater. Domenico jobber hardt med å øke familieformuen og noen år etter krigen, mens Domenico smugler egg, møtes de to igjen. I øsende, pøsende solskinnsregn flykter de to inn i et forlatt og falleferdig hus hvor de finner tilbake til følelsene de hadde for hverandre under bomberegnet noen år tidligere.

Fortalt i en normal tidslinje, men i tilbakeblikk i tilbakeblikk, ser vi hvordan Domenico utnytter Filumenas kjærlighet til sin egen fordel ved å holde henne på en armlengdes avstand og hindre henne i å finne lykken andre steder enn hos ham. Han får henne ut av horehuset og installerer henne i en leilighet. Dette blir hun overlykkelig over og han får ha henne for seg selv. Når hun etter hvert kjeder seg i leiligheten alene (han er mye ute å reiser på lange utenlandsturer) og truer med å gå fra ham og gifte seg med en yngre mann, tar han henne med seg for å møte sin mor (stor ting; vi kjenner til italienske menn og deres forhold til deres mor). Hun tror at han skal introdusere henne som hans forlovede, men det unnlater han elegant å nevne. En annen liten detalj han ikke forteller Filumena er at hun må være der for å ta seg av moren som er døende.

Ekteskap på italiensk har et hemmelig plot. Filumena har nemlig en hemmelighet. Hun er ikke den lettlurte gledespiken hun ser ut til å være og når filmen bytter til å se ting fra hennes ståsted endrer historien og filmen seg dramatisk. Hva damen har forsakt og grunnen til hennes lidelser forblir en hennes hemmelighet. Sofia Loren gjør en glimrende jobb hvor hun vet når hun skal holde kortene tett til brystet, når hun skal stramme grepet og i rette øyeblikk hale inn fangsten.
Dette er en film som til tider kan være litt vanskelig å forstå. Noen logiske brister er der. Domenico er en drittsekk og han oppfører seg ikke særlig bra mot Filumena. Han ”straffes” og det føles velfortjent, men filmen forlanger av oss å tro på at den verste straffen for en mann er å gifte seg med Sofia Loren!

Lyden på utgivelsen vitner om at det er en god stund siden filmen ble spilt inn. Det hopper og spretter litt i klippingen og fargene treffer ikke helt i overgangene, men i det store og det hele er dette en storartet film laget av en av Italias store filmkunstnere. Vittorio De Sica var en stor skuespiller både på teater og på film. Med over 150 filmer som skuespiller, opp i mot 40 som regissør og noen færre som manusforfatter, snakker vi her om en svært meritert mann som i Ekteskap på italiensk lager film med to av sine favorittskuespillere. Mastroianni og Loren koser seg sammen. Det er avslappet og så profesjonelt at bare å se dem sammen, smile til hverandre, eller gjøre mimikk sammen er verd å sette av tid til. Filmen får deg muligens til å lure på hva det var som traff deg men filmens twist, hennes hemmelighet, holder spenningen oppe. Filmen er humoristisk og kunstnerisk og holder selv i dag et forholdsvis høyt nivå med tanke på underholdningsverdi. Her er til og med en kort scene hvor vi får se Sofia Loren i gjennomsiktig undertøy. Ikke lett å trå feil med disse ingrediensene.

Airport

I 1970 kom filmen som får æren for å ha innledet og gitt navn til en av 70-tallets mest toneangivende sjangere; katastrofefilmen. Airport er en nøysom og respektfull representant, som våger å gi karakterer og handling tid og rom for å utfolde seg. Det som er startet på en sjanger full av rabalder og destruksjon, er i sum et rolig og nøysommelig portrett som er riktig så spennende.

Flyplassen Lincoln opplever den verste snøstormen på mange år, og hovedpersonene vi følger har et salig slit med å holde flyplassen i gang. Når et fly i kaoset havner halvveis på utsiden og halvveis på rullebanen blir flyplassen gående for halv maskin, og stressmengden total. Et kobbel av intriger og personligheter preger flyplasslivet, helt fra flyplassjefen som er gift med sin jobb, til den notoriske blindpassasjeren. Du har piloten med et sidesprang, den gravide flyvertinnen og den pengelense passasjeren. For å nevne noen. Alle disse dramaene kulliminerer når det blir oppdaget at en dramatisk hendelse kan komme til å skje. En hendelse som, i ekte katastrofefilm ånd, kan koste mange mange liv.

Det fine med disse gamle katastrofefilmene er at de ikke har hastverk. Airport er et godt eksempel på det. De tar seg umåtelig god tid. Bygger karakterer, bygger motiver. Forklarer alt. Men uten at det føles kjedelig eller detaljstyrt. Det er bare med på å forankre historien, og belønningen blir derfor bare større. Mye av dette mellomspillet blir interessant fordi filmen har noen genuint intreressante karakterer og noen riktig så gode scener.En av høydepunktene er historien om den utspekulerte blindpassasjeren. Hun spiller en viktig joker i fortellingen, og at hun i tillegg er filmens eldste karakter, og er tilsvarende rappkjefta, som gjør det hele langt mer fornøyelig.

Det er lenge siden jeg har følt at en film var så grundig som Airport. Alt er definert. Alt er med. Jeg har ingen spørsmål. Samtidig er dette kanskje den snilleste katastrofefilmen vi har fra 70-tallet. To av høydepunktene fra katastrofefilm-tiåret, i tillegg til Airport, var The Poseidon Adventure og The Towering Inferno. Begge disse har lagt seg på en mørkere tone, og i så måte skiller Airport seg ut. Men kun til dens fordel. 

Sorte Øyne

Sorte Øyne (Oci ciornie – original tittel) er en historie fortalt av en mann som sitter ved et bord i salongen på et criuse skip. Foran ham på bordet står flasken, han har et glass i hånden og med en stødig stemme, som om han har terpet de samme fakta gang etter gang, forteller han sin historie. Han er middelaldrende og har triste øyne og trette ansiktstrekk. Hans selskap ved bordet er på omtrent samme alder. Han er nygift og på bryllupsreise.

Ingen av dem synes å bry seg mye med skipets bestemmelsessted. De er opptatt med historien som fortelles med en rekke tilbakeblikk. Mannen oppfordres til å fortsette på sin historie med ivrige nikk fra tilhøreren. De drikker, fyrer opp sigarer, og historien fortsetter.

Mannen som forteller er Marcello Mastroianni. Han har ikke utseende som tilsynelatende er selvsagt for film, men ansiktet hans er et fantastisk vindu for det han formidler. Han har spilt i en lang rekke filmer og døde i 1996, 72 år gammel.

Mastroianni, som arkitektutdannende Romano forteller den fremmede at han var gift i 25 år, komfortabelt og uromantisk med datteren til rik bankmann. De var ikke forelsket, men helt ok fornøyde med hverandre. Fruen har i alle år tatt seg av finansene som er i en sørgelig forfatning etter at hennes far døde.

I dette lite gnistrende ekteskapet ser Romano seg om etter spenning og mening hos andre kvinner. Han har korte romanser som ikke betyr noe for ham inntil han på et spa opphold treffer russerinnen Anna. Etter at han kommer hjem til sin kone som forsøker å redde formuen, kjenner han seg tom og utilfreds. Han er til sin forundring fremdeles forelsket i Anna. Minnene fra tiden deres sammen, forteller Romano til den fremmede, er så sterke at han faker en forretningsreise til St Petersburg og videre til byen der han vet Anna bor.

Historien fortsetter. Den bukter og vrir seg . Her er ironi og hjertesorg. Her er sang og glede.

Romano er en trist mann, men han er selv skyld i sin egen elendighet. Sorte øyne er først og fremst en film om troløshet og om hvordan mangel på lojalitet og troskap kan ødelegge et menneske. Marcello Mastroianni briljerer i rollen som klovn og bajas – en mann som går smilende gjennom alle livets forhold uten å se hvor mye ulykke han avstedkommer.

Sorte øyne forteller en av disse historiene der du tror du vet alt, men der det viser seg at det gjør du slett ikke. På slutten av slike historier, like før alt havarerer og alle er ulykkelige, sitter du der og vet ikke helt hva karakterene kunne gjort annerledes for å unngå den kommende katastrofen. Du innser etter hvert også at det ikke spiller så stor rolle at Romano ikke kan gjøre noe med situasjonen. Hans tragedie ligger fortiden og det er historiefortellingen som er hele poenget og at han reiser verden rundt med sin triste historie og trolig forteller den igjen og igjen til alle som deler et glass med ham.

Filmen er basert på historier av Anton Tsjekhov og regissert av russiske Nikita Mikhalkov (mannen bak bla Brent av Solen) som ikke er redd for å smøre tykt på når det kommer til romantikk og tragedie. Dette er en vakker film. Overdådig filmet på location i italienske og russiske spas og slott. Historien er satt til tidlige nittenhundretall, før telefonen, en oppfinnelse som hadde løst denne tragedien allerede før den oppstår.

Enkelte sekvenser bobler over av filmatisk overskudd og fantasi, der filmen inneholder skeiv italiensk humor og artig harselas med det russiske byråkratiet, like aktuelt i våre dager som i tsarens Russland.

Slutten av filmen er spesiell for sjangeren. Hvis du etter å lest dette velger å se filmen, spør deg selv: Hvordan ville det føltes om filmen hadde gitt oss det vi forventer? Ville det vært for banalt? Eller kanskje for hjerteskjærende til å holde ut?

Haisommer

Det er plenty av nydelig skuespill i denne filmen også. Dette gjelder spesielt de tre hovedkarakterene, men også andre som Murray Hamilton som spiller byens ordfører. Scenene med det mest treffende skuespillet er kanskje den avsluttende scenen med Brody og haien, og Quints fortelling om sin militærkarriere. Spesielt den sistnevnte blir forsterket av fantastisk kamerabruk med både dypt og grunt fokus på de riktige tidspunktene. Denne nydelige kamerabruken er på plass seg gjennom hele filmen. Det er for eksempel en strandscene der det ser ut som om Spielberg rett og slett leker seg med klippingen og overgangene. Dette skaper en morsom og varierende flyt i filmen.

Sist, men ikke minst, blant filmens særegne kvaliteter må så klart musikken til John Williams nevnes. Jaws-musikken er impregnert i hjernen til de som har sett den, og mange som ikke har sett den. Det er faktisk på det stadiet at jeg vil påstå at det er tidenes ment kjente filmmusikk. Den passer i tillegg så perfekt til scenarioet at resultatet ikke kan kalles noe annet en nydelig å se og høre på.

Men finnes det en film uten feil? Ganske tvilsomt, og Jaws har en soleklar en den også. Dette er faktisk en så åpenbar og irriterende feil for meg at jeg ikke skjønner at den ikke ble rettet på under innspillingen. Det går på at forskjellige karakterer (og mest av alt haien) rett og slett popper opp av løse lufta noen ganger. I en scene ser du haien gå løs på en båt, og to sekunder senere er den femti meter unna. Når man legger ordentlig merke til dette, kan man nesten forutse når dette skjer. Kanskje en liten feil, men likevel en som kan skape en del irritasjon hvis du er typen til å bry deg om slikt.

Jaws er likevel en helt fantastisk film. Jeg vil ikke bare anbefale folk å se denne klassikeren, men si at den må ses av alle. En slik perle i filmhistorien finnes det absolutt ingen grunn til å ikke se.

Filmen er anmeldt utfra den nylig utgitte og restaurerte Blu-ray versjonen av filmen.

Og Gud skapte Kvinnen

generasjoner før oss var frisinn og promiskuøs noe ytterst skamfullt. Når Og Gud skapte kvinnen kom i 1956 skapte den ikke bare sex-ikonet Birgitte Bardot, men også et vepsebol av anklageleser om vår felles moralske dekadente forfall. Når man ser tilbake på filmen med dagens øyne så kan man god erkjenne dens potens tilbake i sin tid. Satt mot dagens underholdnings-bilde så ville den knapt fått et øyenbryn til å reagere. Dette også fordi vi vet hvor pepret filmhistorien er av disse frisinnede utforderne, og de har alle avstumpet oss til der vi er i dag. Så kan vi diskutere hvor ille det måtte være. Men filmen har mer å by på enn det.

Juliette (Bardot) er en 18-år gammel jente med en umettelig seksuell apetitt, og et grep om sin sensualitet og det motsatte kjønn som, vel, kan skaffe henne alt. Hun har heller ikke nevneverdig tilovers for alle slags normer og regler som gjelder, og hisser på seg den eldre generasjonen med å gå naken rundt i hagen, eller å gå barbeint i butikken. Disse  handlingene har dog en tydelig effekt på mennene i byen, noe som og er tilsiktet. Juliettes første forfører er den rike, men godt voksne, Eric Carradine. Carradine er en lokal forretningsmann med planer om å bygge et nytt kasino i byen. I vegen for hans ambisiøse planer ligger et lite familiedrevet skipsverft, drevet av Tardieu familien.

Antoine, den eldste i Tardieu familien, ser sitt snitt til å flørte med Juliette, en gest hun tar velkommen imot. Men Antoines intensjoner er kortvarige, og Juliette blir stående avstumpet igjen når Antoine forlater byen dagen etter. Det skal dog vise seg at det er Antoines bror, Michel, som i desperasjon frir til Juliette. En hasteoperasjon det viser seg skal bli skjebnesvanger.

Jeg må innrømme at det skal mye mer til å sjokkere meg enn filmen Og Gud skapte kvinnen. Og selv om det er den nakne huden til Bardot filmen er mest kjent for, er det dog ikke der filmens verdier ligger. De ligger i historien. I sum er dette enda en historie om sjalusi og drifter, samt om uansvarlighet og ufullendte følelser. Juliettes evige hunger for anerkjennelse og nærhet, driver henne til å bli filmens karakter. Det er mennenes kortsiktighet, og Julietts biologiske tiltrekningskraft, som gjør at hun havner der hun gjør. Selv om hun fremstår som frisinnet og en kvinne av sin tid, er det helt tydelig at hennes behov residerer hos mennene. En trygg fremtid. Når ultimatet melder seg, og Juliette må ta et valg som er umulig, kommer alle gamle synder tilbake og henter henne inn. Fallet fra den uskyldige fristerinnen til den kyniske djevelen er kort og uten vinnere. Filmen er nok et bedre bilde på sin samtid med tanke på at mennene står for det syndige, mens kvinnene er den skyldige part.

Bagdad Café

Ikke alle klassikere er åpenbare. Bagdad Café er absolutt i den kategorien. Denne tyske filmen, om to separerte kvinner, frivillig landfast i Mojave ørkenen, på en skranten kafé / motell er først og fremst en hjertevarm komedie med et skrått tilsnitt.

Filmen begynner med en ekteskaplig krangel, med bayersk tuba som bakgrunnsmusikk, mellom Jasmin Münchgstettner og hennes mann, langt avsides på landeveien i USA. Jasmin stormer ut av bilen og tar med seg sin trillekoffert. Mannen gjør et stort nummer utav at han drar. Et brudd er et faktum. Til fots, langs den støvete vegen kommer hun til Bagdad Café, og dens driver, Brenda. Brenda er også forlatt av sin mann, og driver kafeen sammen med sine to barn og et barnebarn. Etablissementet er hus for en rekke fargerike karakterer, som den forvitrede men livsglade maleren fra Hollywood, en over-glamorøs tatoveringsartist, samt familien til Brenda, der sønnen er sykelig opptatt av pianoet og de store komponistene, mens datteren er et barn av sin tid på 80-tallet, hva alt følger med. Jasmins inntreden inn i dette universet byr først på problemer og mistenkeliggjøring, men hennes tilstedeværelse endrer også stedet og dens innbyggere.

Filmens tyske regissør har tidlig i filmen et humoristisk øye til hvordan kulturforskjellene kan forsterke konfliktnivået. Først og fremst igjennom en gul termos og dens innhold. Til og begynne med er filmen tydelig i sine karakteristikker, men sakte blandes to motpoler sammen, og underveis er vi vitne til Jasmin og Brendas akseptering av hverandre. Filmen føles mer som en slags fabel enn den gjør en faktisk historie. Utpreget fargebruk, de absurde karakterene, deres vidt forskjellige lynne, klærne og den sakte tilnærmingen føles andelenes, men aldri utilpass. Ytterligere forsterket igjennom et stadig sløret bilde, og innslaget av magi.

Man ler aldri høyt av dette lille portrettet, men man gap-humrer inni seg. Man smiler gjenkjennende, samtidig som man tar seg selv i å tenke hva karakterene og historien vil fortelle. De to kvinnene i front leverer fantastiske rolleprestasjoner, og det er takket være dem at filmen er så genuin som den er. 

Filmen vant pussig nok Amanda for beste utenlandske film under utdelingen i 1989. Filmen er dessverre ikke tilgjengelig på norsk DVD om dagen, men er å finne på engelsk DVD, som nettbutikker som Platekompaniet selger. Sjekk ut lenken i margen på høyre side. Men filmen er tilgjengelig online, via streaming, med norske tekster.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *