Gjensynet

Gjensynet Filmer

Jackie Brown

Jeg elsker denne filmen. Alle 155 minuttene av den. Hver eneste scene er så gjennomført bra. Dialogen (som gjorde Tarantino verdensberømt i sin debut film Reservoir Dogs (1992) og deretter Pulp Fiction (1994)) er kul, tøff og morsom. Pam Grier, Samuel L Jackson, Michael Keaton og Robert De Niro (for å nevne noen) leverer hele tiden. Scene etter scene.

Ordell og Loius sitter i en gammel folkevogn buss. Ordell har nettopp mistet pensjonsfondet sitt, en halv million dollars, han sitter å tenker. Og Tarantino lar han tenke. Du ser blodårene pumpe i Ordells panne. Så ser han opp og sier ”Its Jackie Brown”. Og han har helt rett. Jackie Brown har stjålet pengene hans. I slike filmer får aldri the bad guy lov til å tenke. Regissøren har gjort det for ham. I Jackie Brown får alle lov til å tenke selv, og den som tenker best, den overlever.

Quentin Tarantino har baser historien om Jackie Brown på boka ”Rum Punch” av Elmore Leonard. Han har endret litt her og endret litt der, og resultatet er latterlig bra. Filmen har vært ute på DVD ganske lenge, og Tarantino elskere kan endelig glede seg over at Jackie Brown nå finnes på Blu-Ray.

Kort om handlingen; Jackie (Pam Grier) vet hun må kjøre en feilfri svindel for ikke å bli drept av Ordell. Ordell (Samuel L Jackson), våpenselger og småsparer, dreper alle som kommer i hans vei. Kausjonisten Max (Robert Forster) forelsker seg i Jackie, men holder denne detaljen for seg selv mens AFT (narko) polisen Ray (Michel Keaton) lusker i buskene. Alle har en hunch om hva som foregår men ingen av dem tenker raskt nok til å komme Jackie Brown i forkjøpet. Slutten en fryd for alle som liker happy endings. Som i Kill Bill 2 mange år senere, samler Tarantino alle trådene, pent og pyntelig og alle får som fortjent. Blodet flyter ikke riktig så fritt i Jackie Brown som i mesteparten av Tarantinos andre filmer, men bevares, folk skytes og drepes like lettvint og hverdagslig her som i for eksempel Pulp Fiction.

Latteren sitter ikke riktig så løst i Tarantinos tredje film. Ingen ”Royale with cheese” her og mange har kritisert ham både for dette og for at den ikke er like rå som de to foregående. Jeg er svært begeistret for dem begge, men klarer ikke å rangere dem. De har alle tre kvaliteter som gjør at man kan se dem igjen og igjen. Jackie Brown har som nevnt dette tenksomme over seg som gir den en feel og en nerve som de to andre ikke har.

I Pulp Fiction blåste Tarantino liv i en skakkjørt karriere for John Travolta. I Jackie Brown henter han frem Pam Grier, som mange kanskje husker best fra tøff-jente filmer fra 70 tallet. Grier er, som resten av stjernelaget, perfekt castet, men jeg synes at Tarantino kunne gitt henne litt flere strenger å spille på. Særlig mot slutten av filmen, der hun godt kunne fremstått som tydeligere, tøffere og mer selvstendig. Men, men, Tarantino hadde jo ikke fritt spillerom for sine ville ideer denne gangen. Jeg har ikke lest boken, men at han holder noe tilbake er tydelig, særlig sammenlignet med filmer basert helt og holdent på hans (til tider) makabre hjerne (Kill Bill 1 & 2, Death Proof og Inglorious Basterds).

Så hvorfor skal du se ”Jackie Brown”? Fordi den er vellaget, har fantastisk skuespill, har en genial filmatisk struktur og oppbygning og fordi du blir bedre kjent med karakterene i denne filmen enn du gjør i noen andre Tarantino filmer. Verken før eller senere har han tatt seg så god tid, og i en katalog med så mange heseblesende, drepe, slakte, halshugge filmer, er det deilig å se at han også mestrer å lage en litt mer nedpå, rolig, men dødskul svindlerfilm.

Blood in Blood out

Det er ganske irriterende at ungdomsfavorittene mine, blir så mye kleienere 15 år etter jeg følte meg frelst. Men Blood in Blood out, er fortsatt severdig, spesielt på grunn av deilige sitater.

1997: Noe må det ha vært. Det var nitriste sommerdager med regn i lufta, akkurat i overgangen mellom barneskole og ungdomsskole at gjenginstinktet mitt begynte å nappe tak i meg. Jeg hadde bytta ut fotballtrening med rød prince, hadde fått hår under armene, og syntes generelt at eget selskap var dårlig selskap.

Kanskje det var derfor jeg ville få meg en gjeng. Altså, det er begrenset hvor fryktinngytende preburtale gutter fra bedehus-Norge klarer å være. Men noe å tro på (utenfor bedehuset), noe man kunne si, høyt, sammen med resten av gjengen, en slogan, det var absolutt noe å hige etter.

Jeg husker det godt, hvordan vi løftet de porøse knyttnevene våre og sa ”Vatos Locos forevere, esse.” Ikke fordi vi egentlig visste hva det betydde, og heller ikke fordi vi hadde noe navn på gjengen vår, men det låt så jævlig bra. Spanskish.

Vatos Locos er gjengen Blood in Blood out tar utgangspunkt i, en chicano-gjeng fra det East LA.

Fascinasjonen vår kan godt ha hatt noe med syrejazzen Cruzito hørte på da han malte bildene sine. Det kan ha vært noe med gatemaleriene i introen. Det kan ha vært sitatene; ”hey cinderella, go get yorself a fella, you’re on the clock bitch and midnight is coming, you got the wrong man”, det kan ha vært puppen vi så vidt fikk se inni bilen før fucking Tres Puntos yppet til krig. Kanskje det var Miklo, som senere havnet i fengsel, ”white on the inside, brown on the outside, TO THE BONE”. Det kan også ha vært Paco, Cruzito og Miklos fetter, den beinharde gjenglederen som blir narkospaner, og som skyter Miklo i et senere oppgjør.

Kanskje det kan ha vært det evige budskapet om at blod er tykkere enn vann og blabla, eller drømmen om asfalt og et urbant liv i East LA, ikke skogsturer på Sørlandet.

Jo, noe må det ha vært.

2012: Det er ikke det at filmen er dårlig. Billy Bob har jo birolle. Og historien er helt grei. Samtidig, enkelte elementer, som er helt essensielle for plottet, har logiske brister, og trekker ned helhetsinntrykket.  Eksempel: Fengselslivet til Miklo er også dominert av gjenger. Forskjellen fra innsiden er at Tres Puntos og Vatos Locos ikke betyr noe lenger. Her dreier det seg om rase: The Black Guerilla Army (BGA), ledet av Bonafide, med sin dødelig afrokam. La Onda, chicano-gjengen, der Miklo etter hvert blir med i ledergruppen, ledes av Montana, og står på sitt vis midt mellom  BGA og de hvites Aryan Vanguard-gjeng.

Uansett, på ett tidspunkt drar La Onda-leder Montana Fra San Quentin-fengselet til Folsom Prison for å møte sin datter for første gang siden han ble satt inn. Han får lov til å være over en natt i fengselet, og får celle ved siden av en tilsynelatende hyggelig kar. Dog, egentlig er han medlem av den rivaliserende BGA-gjengen. Morgenen etter, når Montana skal bli ført ut av en vakt for å møte datteren sin, stopper han tilfeldigvis på utsiden av cellen til BGA-medlemmet, vakten lenker ham til celledøren og forsvinner. Dette fører selvfølgelig til at BGA-medlemmet dreper Montana med Bonafide-kammen. At det viser seg på slutten at det ikke er BGA som har bestilt mordet, er kun én side av saken. Problemet er at jeg umulig kan se for meg at det går an å planlegge et mord i et annet fengsel så godt. Det er for mange tilfeldigheter som må til. Dette er et problem; jeg tror ikke på det. Spesielt disse to tilfeldighetene: BGA-medlemmet havnet på cellen ved siden av Montana, og Montana ble lenket til celledøren hans mens vakten forsvant.

Dette er kanskje småting, men kombinert med ganske lite overbevisende skuespillerprestasjoner, særlig fra Miklo (Damian Chapa), blir det noe episke dramaet fra mine ungdomsår, ganske platt.

Det kunne ikke akkurat falle meg inn å bruke slagordet Vatos Locos forever esse i dag. Men det samme gjelder for øvrig «Alle skal med» og «for folk flest» også.

Samtidig; seeropplevelsen reddes av en del minneverdige quotes (se under), samt Cruzito; sympatisk karakter, god skuespiller, og solid danser.

Quotes:

” You think you used your brotherhood up like a shot of tequila?” (Cruzito)

”I don’t want his Pork Chop, I want his Life!” (Montana)

” Okay pues, there’s a can of chinga tu madre over there on the counter, help yourself”

Milleniumtrilogin

Jeg er personlig allergisk mot hype; og når «Menn som hater kvinner» gikk for fulle hus; og hypen ble så stor at enkelte fant «Jenta som lekte med ilden» nærmest uutholdelig, fant jeg ut at jeg på det tidspunktet ville la de to siste filmene i trilogien vente; til støvet har lagt seg. Det fordi filmene blir sammenlignet med hverandre i hypen; muligens mer enn de blir vurdert som enkeltstående filmer; og det er for meg en uriktig strategi; når det er forskjellige folk som står kreativt bak de tre filmene. Derfor, nå i ettertid, før den amerikanske remaken slår opp de allerede åpnende dørene; her er min omtale av de tre filmene, sett i retrospekt.

DEL 1: Menn som hater kvinner
Først treffer vi journalist Blomkvist som har sonet en dom pga. ærekrenkelser mot familien Vanger; i en reportasje han gjorde om industrifamilien. Hans korstog mot det gamle, urokkelige fortsetter når han slipper løs, og blir bedt om å grave seg dypere ned i en forsvinning i den samme familien Vanger. Filmen i sum handler om å rote i gammel historie; og gammel historie er som gamle penger (som det forøvrig også er mye av her) de har vært der lenge; og de skjuler mye. Samtidig bedriver en viss Lisbeth Salander sin egen etterforskning som leder inn på Vanger familien, og Blomkvist og Salander møtes for første gang.

Filmen er utrolig kaptiverende og tidvis meget brutal. Er en voldtekts-scene mellom Salander og hennes verge i filmen, som har sittet med meg helt siden jeg så den første gang på kino. Det er en film som tar lufta fra deg til tider; og Noomi Rapace gjør rollen som vanskelig kan gjøres om igjen (ref. den amerikanske remaken, som er på veg)

DEL 2: Jenta som lekte med ilden

Jenta som lekte med ilden begynner historien et lite stykke etter at Men som hater kvinner slutter. Salander har flydd til utlandet, og Millenium og Blomkvist er tilbake i redaksjonelt modus. En dag dukker det opp en journalisten Dag opp med en pitsj på menneskehandel og prostitusjon, med basis i hans kones doktoravhandling i temaet; der han har kommet over mang en høytstående embedsmann i sin avhandling. Saken har potensiale til å bli en stor sak; men når Dag og kona blir funnet drept; og Salander kobles til drapene igjennom sitt verge; så starter igjen kampen mot klokka og anklagene. Salander prøver, undercover, å regngjøre sitt eget navn, mens Blomkvist er fast i sin tro på at Salander er uskyldig, og driver privatdetektiv på si.

Dette er en helt annen film enn Men som hater kvinner. Tempo, drama og voldsnivået er på et helt annet nivå. Der Menn som hater kvinner var som fostret opp av den Skandinaviske krimtradisjonen, er dette langt på veg mer en detektiv film, og det som mange fant forfriskende (muligens) i film nummer en er ikke med her. Jeg dog likte filmen veldig godt, og syntes jeg her langt på veg ble bedre kjent med karakterer og motiver, enn i første. Der Menn som hater kvinner var et rotterace; er dette langt roligere, men like fullt spennende.

DEL 3: Luftslottet som sprengtes

Luftslottet starter der forrige film slipper. Og der det var en distinkt forskjell dramaturgisk mellom film en og to, er film to og tre egentlig å regne for èn film. Det kan være vanskelig å forklare filmen uten å avsløre for mye om handlingen i «Jenta..», men etter dramatikken på gården, så må Salander i rettssak grunnet drapsforsøket på hennes far; samtidig ser man hvor stor og kraftig alliansen som skulle holde Salanders far hemmelig er; og hvor effektiv den er på å få sin vilje.

Dette daler i stadig nedover kurve; jeg syntes film tre kanskje var den svakeste av de alle. Det som begynte med hacking, brutalitet og korrupte tjenestemenn og statshemmeligheter får nå sin konklusjon i rettssaken. Dette er dog ikke filmens feil; men har nok mer sitt utgangspunkt i Larssons bøker. Det er elementer av historien og noen løse tråder Larsson tydligvis ikke brydde seg om å rydde opp i; og forholdet mellom Salander og Blomkvist er ett av de. Manuset virker strammere her enn på de to forrige filmene, men dette er kanskje også den enkleste boka å gjøre film av; da det er mer snakk enn handling, for å bruke det begrepet, i denne; og det er jo i ord en manusforfatter kan brilliere; ofte.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *