Anmedelser

Blith Spirit (1945)

David Lean for folk flest er de store episke dramaene. Kransekaka er toppet med titler storheter som Doctor Zhivago, Lawrence of Arabia og Broen over Kwai. Men personlig finner jeg stor glede i hans mindre filmer. Jeg har fortsatt til gode å se dem alle, men Hobson’s Choice er en av mine favorittkomedier. Blithe Spirit er dog ikke langt etter. Vi er i krigens siste år, og Lean ga sitt publikum en fleipete og flåsete komedie om spøkelser og spirituelle medier. Rex Harrison spiller Charles Condomine som sammen med sin kone, for morro skyld, en kveld hyrer et medium til å kalle ut noen av godsets mange spøkelser. Når Charles ekskone dukker opp, og plager husholdningen, blir alt veldig tullete. Sjarmen ligger i det erkebritiske skuespillet, og farsen holdes i sjakk av dialog konstruert riktig så nøye.Filmen er, som flere av Leans små perler, ført i pennen av Noel Coward.

Dessverre er i skrivende stund filmen ikke tilgjengelig i noen utgaver i Norge.

Sinister

Forrige uke var jeg invitert på førpremiére til en av de nye skumle filmene på markedet, ‘Sinister’. Regissør Scott Derrickson var til og med til stede, og hadde en liten Q&A-seanse med en klein kinoansatt før vi så filmen. «The emotion of fear is the strongest human emotion,» forteller han. Du kan si at forventningene mine mildt sagt var høye. Filmen har fått relativt gode kritikker i moderlandet USA, og jeg, som selv mener det ikke skal så mye til for å skremme meg, tisset nesten i buksa allerede før filmen hadde startet. Så startet filmen…

For å skape stemning har regissøren valgt å lage filmen veldig mørk. Altså, mange mørke hjørner og mørke rom, til tross for store vinduer osv. Han har rett i at det skaper en stemning, men det blir litt slitsomt i lengden. Ethan Hawke, som aldri har spilt i noe lignende før, spiller roller som den halvalkoholiserte forfatteren Ellison godt. Han har dratt med seg kona og sine to barn til nok en liten småby der det har skjedd en grusom forbrytelse, for å skrive bok om det. Vi får inntrykk av at han har gjort dette flere ganger før, i en slags jakt på 15 ekstra minutter med berømmelse, siden han allerede hadde 15 minutter cirka et tiår tidligere. Det han ikke har fortalt familien er at han har valgt å flytte inn i huset der forbrytelsen har tatt sted. Når han så finner en boks med hjemmevideoer på loftet, blir han dratt inn i en verden av grusomheter han ikke helt hadde forventet. Vi får selvfølgelig være med inn i den verdenen.

Filmen er spennende, og den bygger seg opp mot et klimaks på en bra måte. Dessverre ble jeg svært skuffet over slutten, og gikk fra kinosalen mindre redd enn det jeg var før filmen startet. Jeg følte meg nesten litt snytt på en måte. De jeg så den med, derimot, ble litt mer imponerte enn meg, selv om de var enige i at slutten kanskje var litt for lite skummel. Ekkel var den, men lite skummel, og litt teit.

Likevel, på grunn av godt skuespill og bra oppbygging vil jeg påstå at filmen er midt på treet, og absolutt ikke den verste skrekkfilmen jeg har sett.